Etter hvert som årene har gått, har tross alt drevet denne bloggen av og på i 3 år snart (shit). Ut over de årene har jeg egentlig sluttet å skrive, skriver omtrent ingenting lenger. Jeg får lagt ut bilder og vist ting jeg lager i photoshop osv. kanskje det er like greit? Jeg liker vell egentlig å holde folk litt unna, litt unna det som er privat for meg. Er ikke spesielt glad i å skrive ut i hvor jævelig eller hvor bra livet mitt måtte være på gitte tidspunkt. Egentlig er jeg vell en person som holder det meste for meg selv, jeg vet det kan sikkert være vanskelig å tro at jeg som oppdater facebook i hytt og pine og spammer ned bloggen min, at jeg holder ting for meg selv. De tingene som faktisk teller, de tingene som er vanskelig og de tingene som du går å grubler på hele dagen, de tingene liker jeg å holde for meg selv. Du kan kanskje tro at du kjenner meg og vet ting om meg, vell det gjør du ikke.
Jeg liker å se på det som at alle utfordringer og faenskap vi får servert på sølvfat her i livet, har en mening. Det er en grunn til at akkurat du skal få gjennomgå. Jeg tror nemmelig det er fordi vi skal lære noe. Og det gjør vi jo også, gjør vi ikke? Vi lærer noe hver eneste gang vi har det vondt, hver eneste gang en person oppfører seg forkastelig ovenfor oss og hver eneste gang vi bare har lyst til å legge oss under dynen og aldri våkne opp igjen. Vell kort sagt, jeg har lært mye her i livet. Kanskje litt for mye og, men har vet jeg fortsatt har mye igjen å lære.
Jeg har sannsyneligvis skrevet titalls innlegg om "livet", men jeg har aldri publisert dem, de ligger gjemt bort, der bare jeg kan se dem og etterhvert slette dem. Jeg har skrevet masse vis om egne historier og hendelser som jeg egentlig helst bare vill glemme, men det også kommer aldri til å bli publisert. Mye av grunnen til det er at jeg bryr meg faktisk om hva folk tenker om det jeg skriver. Jeg bryr meg om at andre kan gå rundt å si "så du det Helene skrev eller?, patetisk." Sånt er jeg faktisk en smule redd for, selvom jeg hater å inndrømme det. Jeg prøver så godt jeg kan å forbli positiv, selvom det kan være ekstremt vanskelig til tider, men jeg gjør mitt beste. Det må jeg bare, for å klare å fortsette. Det blir kanskje litt vanskelig å forstå alt dette rabbelet jeg skriver, men det er ikke mening at dere skal forstå heller. Fordi dere har ingen aning om hva jeg egentlig snakker om, og det er sånn det skal være og, de tingene jeg sitter inne med og tenker på i mitt hode kontinuelig og har konstante mareritt om gang på gang, skal forbli i mitt hode, det er sånn det skal være.
